Leser nettopp “Mengele Zoo” , “Himmelblomsttreet” og “Afrodites basseng”

Jeg leser med glede og rives til de grader med!

Dette er mer enn god litteratur, dette vekker religiøs begeistring.

Leseren følger en vanvittig hisorie som vi vet er sann. Vi identifiserer oss med hovedpersonens terroristrolle og ønsker han må lykkes, vi er med på å plante himmelblomsttreet i Europa og vi er med i det store spranget i “troen på ørkenen”.

Storebror: Er den verdenen delt opp på samme måte som vår, med samme kontinenter?
Jeg: Øøhhh….jeg tror det.
Storebror: Og har de samme solsystem?
Jeg: Øøhhh….kanskje?
(film snurrer)
Storebror: Hvis de liksom skal være i Norge nå, hvorfor snakker de ikke norsk, da?
Jeg: Fordi det er en engelskspråklig film.
Storebror: Pøh! Det burde de ha gjort. For sånn som det er nå, virker det ikke særlig norsk, altså. Ikke sånn norsk i et annet univers, engang. De kunne vel brukt noen som snakker norsk.

Og sånn fortsatte det. Den unge mannen fant logiske brister og ankepunkter overalt (men ble behørig imponert over isbjørnkampen, det skal han ha).

Åknesremna er en del av fjellmassivet Åknes i Stranda kommune på Sunnmøre. Selve Åknesremna er allerede en rikskjendis i og med at den har potensiale til å lage nok en nordvestlandsk raskatastrofe. SINTEF har laget en modell av de mest berørte delene av fjorden og sluppet løs et realistisk ras for å se hva som så skjedde og om det stemte med modellene.

Når det gjelder selve raset er det vanvittige dimensjoner det er snakk om:

Hvorfor er det sånn at andre skal styre hvordan vi har det til alle tider? Hvorfor gir vi reklamen så mye makt? Hvem sier at motebransjen med alle sine skinnmagre modeller, latterlige kjoler som ser mer ut som tørre løvgreiner og designere som tror verden dreier rundt deres akse, har rett i hva som er fint eller ikke? Hvem som er hipp eller ut? Hvem sier at Hollywood har noen som helst fornuftig, legetim autoritet på feltet sex og singelliv? Hvem sa at det er flertallet som har rett?

Øyvor Dalan Vik i Dagens Næringsliv har sett Michael Hanekes amerikanske remake (2007) av sin egen klassiker Funny Games (1997). I likhet med svært mange andre har hun ikke forstått hvor dypt Haneke pløyer. Vårt Land skriver f.eks. at filmen er “kynisk og voldelig, overtydelig og unødvendig brutal”. Det typiske er at publikum opplever filmen som svært smertefull og voldelig. Faktum er at filmen ikke viser noe vold, volden skjer utenfor bildet - vi bare forstår hva som skjer. Haneke viser oss konsekvensen av vold, ikke volden i seg selv.

Mange ganske høytflyvende ord blir skrevet, også her, om hvilken viktig sport fotball er (selv om Burma er viktigere – selv om norske TV-medier synes å mene at en udramatisk evakuering av en bolig i Otta er enda litt viktigere enn det, igjen), og at den sier det eller det om folks psyke og mentale balanse. Dessuten er jo engelsk fotball – selve urfotballen! (om enn lite elegant og eehh…ofte dårlig) – spesielt viktig for nordmenn, fordi vi har sett Leeds (som må ut i nervepirrende playoffkamper for å vinne muligheten til å rykke opp fra dagens 1. divisjon

Før noen halshugger meg for å ha misforstått noe, vil jeg bare påpeke at jeg slett ikke tenker på kjønnsfordelingen når det kommer til blogging. Nei, jeg snakker om mitt inntrykk av kjønnsfordelingen innenfor de som jobber med å utvikle selve verktøyet, tilleggsfunksjonene og utseendet. Hvordan jeg tror dette har ført til at store deler av et potensielt marked rett og slett blir oversett. Og det attpåtil en gruppe som regnes som viktige beslutningstakere hva innkjøp og lignende angår.

Ja, jeg snakker om de mange gange uglesette mammabloggerne, hobbybloggerne, kattebloggerne osv.

Stakkars oss som har vår tilknytning i Høyre - mellom et Fremskrittsparti hvis leder ofte er sjokkert over alle annerledestenkende og en Arbeiderparti statsminister som ser vantro ut over all kritikk som slår som brenninger mot de rødgrønne kyster. Jeg har ofte nok kommentert FrPs gjøren og laden, til grilldressfolkets store irritasjon, nå er det tid for analyse av de rødgrønnes suksesser, så der ett års tid før valgkampen for alvor kommer i gang..

I all medieomtalen av Fritzl-saken er det en ting jeg har lagt merke til med litt forundring, og det er alle kommentatorene som later til å tro at noe sånt kunne bare ikke skjedd hvis Amstetten hadde flere sladrehanker. Når har vel sladder forhindret forbrytelser, eller stoppet noen fra å fortsette med en forbrytelse?
Det har sikkert hendt etpar ganger at sladderhanker har gitt politiet nyttig informasjon når de etterforsker en forbrytelse, men stort sett farer de bare med sladder.

Håkon Sjaug Hesla (15) er en flott ung mann som ikke tar til takke med tingenes tilstand på skolen sin. Hvis vi skal tro Nettavisen, så har han tatt mot til seg og skrevet til statsministeren med spørsmål om hvorfor ikke skolen hans får nye skolebøker, og han har sågar klart å kommet i avisen. Bra Håkon! Vi trenger engasjerte unge.

Men det Håkon sier avslører at vi har flere ting enn skolebøker å bekymre oss for.

Grunnutdanningen i Norge er gratis. Eller rettere sagt: Den skal være det.

Enten kommunene liker det eller ikke. Det skal ikke samles inn penger til bruk av papir eller nye skolebøker. Verken åpent eller fordekt. Og skoleturer skal betales av skolen. Ikke av foreldrene.

Så fremt de er del av undervisningen. Og andre turer enn dem som er del av undervisningen, skal skolen ikke arrangere. Skolen er ikke noe reisebyrå.

Selv om intervjuer kan være farlige er det å anmelde film også et vanskelig håndverk. Etter mitt syn skal en god filmanmelder være forutsigbar i sine preferanser samtidig som at han (eller hun, vi har jo Pauline Kael for eksempel) må være overraskende i vinklinger og valg. Man må ha og bruke filmkunnskaper samtidig som man unngår å konstant referere til andre filmer. Man må være personlig samtidig som man er saklig, ha integritet uten å bli pompøs, munter uten å bli flåsete.

Det er ikke måte på tilfeldigheter heller! I går blogga jeg om utroskap i fylla – og i kveld om lag i 21-tiden ringte en kompis fra Larvik der han satt i et ”lystig lag” med 10 personer. Alle, (utenom ham selv og 2 til), pimpa alkohol av hjertens lyst, og to personer hadde allerede vært i slåsskamp, og noen andre krangla.

Og, disse kranglefantene er ingen hvem-som-helst heller. Nei, det er folk med ledende stillinger i det private næringsliv, og i kommunal sektor. Tenke seg til det altså!

Sykehusdebatten er en blanding av helsepolitikk og distriktspolitikk, av økonomi og velferd, av identitet i nærhet opp mot frykt for avstand, stemmesanking og valgresultater. Alle elementene er riktige, isolert sett. Det er når debatten tar opp i seg alt sammen samtidig, og debatten derfor går på flere plan samtidig, at vi får problemer. Når et utspill kommer på et plan, og besvares på et annet plan, blir debatten noe farsepreget. Og når aktørene i tillegg forsøker å kamuflere at de beveger seg på forkjellige plan, blir debatten ofte en skinndebatt.

Ove Røsbak har en tankevekkende kronikk i Aftenposten i dag: Hvorfor misforstås han? Her undres han over at Alf Prøysen fortsatt ikke tas på alvor og ikke forskes på. De hyggelige visene og fortellingene tas fram, de problematiserende lar vi ligge.

I denne sammenhengen kommer Røsbak også inn på den grisete diskusjonen om Prøysens biseksualitet for noen år siden. Ikke misforstå meg: verken Prøysens biseksualitet eller Røsbaks utspill om den, var grisete.

19. mars intervjuet Klassekampen Ronald Bye og Finn Sjue, som i boka Overvåket roper et kraftig varsku mot samordning av personopplysninger om oss i utallige databaser.

Bye var LO-sekretær, og ble partisekretær i Arbeiderpartiet. I LOs tjeneste tok han i flere år aktivt del i overvåkingen av kommunister og venstreradikale. Han har tatt grundige oppgjør med denne tida.

Hvor kommer all denne melodramaen fra?

Disse overspente følelsene som får mennesker til bryte sammen eller agere urimelig mot andre, gjerne de som er nær, venner, familie eller kjæreste?

En gang tenkte jeg det var mennesker med for lite innhold i livet, med for lite mening, at det oppsto i tomrom hvor ingenting skjedde. Jeg tenkte det oppsto blant de som kjedet seg, som aldri følte at de opplevde noe og de som kanskje følte de måtte gjøre noe selv for å oppsøke spenningen, og ikke bare hente inn spenning, men selv lage den.

Da jeg sprang gjennom kassa på Prix i dag så jeg at Sturla Berg-Johansen savner en kjæreste, det er sågar mulig han lengter etter en. Overskriftene fra Se og Hør, eller var det Her og Nå, fester seg ikke til minnet når jeg passerer i full fart. Men hovedbudskapet fikk jeg altså med meg. Mannen er kjekk, slank, rusfri og singel, og ønsker seg en kjæreste med en viss grad av intensitet. Han har også proklamert det samme på TV her forleden i denne TV-versjonen av Se og Hør / Her og Nå som TV2 bringer inn i de tusen hjem i helgene.

Aftenposten gjengir en NTB-melding om Hizbollahs væpnede opprør i Libanon som velvillig og opptil flere ganger gjør oppmerksom på at det tross alt er en provestlig regjering vi snakker om her. For ærlig talt: provestlig og USA-støttet – det sier jo sitt, ikke sant?

I en artikkel på 590 ord - minus overskrift og ingress - har vi altså klart å skrive provestlig ikke mindre enn 4 ganger og USA-støttede 1, samt 1 frase som ligner veldig. Legger vi til den opplysende setningen Den provestlige regjeringen har et svært knapt flertall i nasjonalforsamlingen, så blir det naturligvis fullt forståelig at Hizbollah er litt kranglete om dagen.

For dem som har fulgt med på ungkaren kan det være interessant å merke seg at damene (jaja, og jentene) som deltok i serien i ettertid har mottatt en del ubehagelige og trakasserende meldinger. For noen av oss kommer det kanskje ikke som en overraskelse at pene jenter på tv oppleves som fritt vilt. Det kan virke som om det er en del av Norges mannlige befolkning som ikke skjønner at verden ikke er et fruktfat det bare er å forsyne seg av

Enklere før
Jeg har vært tilstede på ulike nett-arenaer siden 2002, og jeg synes jeg ser en endring i tilnærmingsmåten fra menn. I begynnelsen kunne man skille mellom de som gikk rett på sak og startet med en seksuell invaderende melding og de som tok kontakt på en vanlig måte man ellers ville gjort når man starter en samtale i sosiale sammenhenger. Den første gruppen var enkel å forholde seg til, man slettet meldingen og lot være å svare. Den siste gruppen var også enkel å forholde seg til, man svarte hyggelig og høflig til alle, hvor man åpnet for videre samtale med dem man likte, mens man ikke åpnet for videre samtale med dem som falt gjennom.

Vi drikker hverandre pene, du blir nesten deilig til slutt, og vi spør hverandre om det vi lurer på og innbiller oss selv at det vi svarer nå liksom er det sanne svaret; sakens kjerne, som om vi liksom blir sannere jo fullere vi blir.

Vi sitter på balkongen din på Majorstua og du spør om vi skal gå ut, og jeg sier at det er det samme for meg, jeg skulle egentlig ikke drikke i kveld uansett, jeg har ikke råd på noen måter og tærer på sparekontoen min. Ja, det kan fungere som en metafor også, liksom den mentale sparekontoen. Kulturell kapital er det vel noen som kaller det.

Flygande tiger

Jeg har prøvd meg på Queen Anne og kommet opp med følgende regnestykke:

strålende sol
+ over 20 grader i skyggen
+ gravid dame av det utålmodige slaget
+ umedgjørlig mohair
+ 4 rundpinner på èn gang
+ mønster hvor man selv må huske å ta en blank runde
+ èn måned igjen til bryllupet
= mannevondt hespetre

9. mai feires i hele Europa til minne om Schuman-erklæringen i 1950 som var startskuddet for det vi i dag kjenner som EU. Politisk korrekthet og skjøre regjeringskompromisser gjør at dagen nærmest forbigås i stillhet av det offisielle Norge, selv om Schuman-erklæringen har vært avgjørende for Norges utvikling de siste 58 årene.

Blogging kan sikkert defineres som en sosial nettjeneste. Bloggere opparbeider en lesermasse og en krets som man identifiserer seg med. Bloggere man verdsetter plasserer man i lenkelisten eller omtaler i bloggposter, og dermed uttrykker man internettomtanke til sine medbloggere når man føler det passende. Men er blogging i Norge en arena hvor man kan knytte sosiale kontakter? Kan blogging skape relasjoner som man får nytte for i daglige liv?

“Husk det”, sa hun til parene, “at dette er ikke å være slem mot barna”. Vi satt på kurs. Et foreldreveiledningskurs for foreldre som har barn med ADHD. Et kurs jeg hadde kjempet oss inn på etter å ha lest en artikkel om det og tenkt at “hvorfor skal alle andre rundt barnet vårt få veiledning og ikke vi?”. Et kurs vi reiste langt til for å stille på annenhver uke i noen måneder. Kursholderne var spesialpsykologer som visste hva de snakket om. Kursdeltakerne… Vel, vi hadde taushetsplikt om hverandre, men jeg kan i alle fall si en ting og det er at det første som slo meg var hvor fantastisk oppegående disse foreldrene var.

Den amerikanske forfatteren William S. Burroughs er den moderne tenker for den upersonlige makts virke. Hans kunstneriske praksis fungerte som en politisk praksis der han forsøkte å nedbryte de binære motsetninger som dominerer den vestlige verdens levevis og selvforståelse. Hvordan skal man så forstå Burroughs kunstneriske prosjekt?

60 år gammel fiksjon blekner nesten når vi i dag har fylkeskommuner som sørger for at virkeligheten nærmer seg fiksjonen på høygir. På bloggen til Leif Harboe leser jeg: en sentralt plassert kilde i fylkeskommunen (Rogaland), at de nå etter utspill fra Utdanningsforbundet, fra politikere osv. undersøker ulike systemer for å overvåke hva elevene holder på med på sine bærbare maskiner. Det handler ikke bare om å kunne se hva eleven har framme på sin skjerm, det handler også om systemer for å “ta kontroll” over elevmaskinene, hvilke programmer de får ha oppe på skjermen, hvilke skjermbilder de skal ha framme osv.

Neuromancer, William Gibsens debutroman fra 1984, er den aller mest kjente av de tidlige cyberpunk-romanene. Boken er en av få som har vunnet science fiction litteraturens “tre kroner”: Nebula-prisen, Hugo-prisen og Philip K. Dick-prisen. Dette er boken som nærmest definerer cyberpunk - subsjangeren som omhandler ting som informasjonsteknologi og cybernetikk, koblet med sammenbrudd eller store omveltninger i samfunnet, og gjerne med en handling som foregår i den kriminelle underverdenen.

Evens siste reisebrev fra Latin-Amerika: Peru har 28 millioner innbyggere. Undertegnede var student i landet da nåværende president Alan Garcia vant sist presidentvalg, med knapp margin mot Ollanta Humala. Humala gikk til valg på å gjennomføre en sosial revolusjon i det mangfoldige og vakre landet, og ble møtt med en skitten kampanje ledet av de rike familiene som eier de dominerende mediene i Peru. Alan García ble en gang oppfattet som en «lyserød» eller «rosa» politiker. Han representerer det tradisjonelt sosialdemokratiske partiet APRA, og var for første gang president i Peru mellom 1985 og 1990. Hans første periode endte tragisk.

Eg har foretatt ein observasjon. (…) Dagen før hadde eg lese Persepolis. Eg hadde tenkt tankar om at kvinner i Noreg ikkje likar å gå aleine om kveldane, men at me i det minste er frie på dagtid. Det ser berre ikkje slik ut. Menn går rusleturar i hamna. Saman med ein kompis eller aleine. Kvinner går turar der dei anten er saman med ein mann, eller saman med born, eller begge deler. Kvinner beveger seg i flokk, og flokken består nesten alltid også av born.

Lotta Elstads nye bok “En såkalt drittjobb” avslører det virkelige arbeidslivet i et Thon-hotell fra innsida, og tegner et noe annet bilde av den norske virkeligheten enn det hotellkongen selv gjør når han opptrer folkelig, nøktern og hardtarbeidende på TV-skjermen. Det finnes faktisk drittjobber i Norge - men det er ikke nødvendigvis arbeidsoppgavene i seg sjøl som er dritt. Dårlig lønn, midlertidige ansettelser, hardt arbeidspress med ovenfra-og-ned-styring og liten kontroll over egen arbeidshverdag vil gjøre de fleste oppgaver ganske slitsomme - og slitsomme blir de.

Det nærmer seg sommer. Og det er helg om noen timer. Noen vitenskapelige fakta om menneskelivets blomster og bier kan da kanskje være på sin plass.

For det første advarer hormonforsker Johan Svartberg folk mot å hoppe til køys med noen man egentlig ikke vil ha som kjærlighetspartner. Hormonene kan nemlig binde en til den man har hatt sex med.

Men dette oppsiktsvekkende vitenskapelige funnet må da kunne brukes til et godt helsepolitisk formål?

Jeg er lei Tommy Olson, debatten om Tommy Olson, ny musikk, jenter i sommerkjoler med naivistiske smykker og blomster, folk som later som de har det hyggelig, gratismagasiner, folk som skriver i gratismagasiner, skribenter, onanister, mislykka band på fylla, perling og andre “kuriose” vink mot barndommen. Jeg liker kollokviering i litteraturteori. Det er befriende ubrukelig. Og jeg liker jenter jeg ikke har noe til felles med. Forpulte spasibarfellesskap med sure bartendere som tror det er relevant å jobbe på spasibar, selv om spasibar ikke er noe annet enn en vanlig bar, bare litt verre.

Flere av damene i “Ungkaren” forteller om ubehagelige situasjoner med fremmede som tar kontakt og kommer med slibrige kommentarer. En av damene har endog opplevd at en person har ringt henne dag og natt i to uker, og lagt på røret når hun tar telefonen. Resultatet er at hun var nødt til å skaffe seg et hemmelig nummer. I følge Chris Joy er dette helt akseptabel atferd. Hun har inngått en frivillig avtale med hele verden hvor telefonnummeret hennes står åpent i telefonkatalogen og derfor kan hvem som helst ringe til henne så mange ganger de vil, så ofte de vil og så lenge de vil.

Facebook har endret seg mye, blant annet da de gikk fra å være en plass der du bestemte helt hvordan andres profiler skulle fremstilles for deg, fra hva som skulle være åpent og i hvilken rekkefølge det skulle presenteres, til en plass der dine kontakter bestemte alt du skulle få se (og det ble mye), og hvordan. En fundamental endring i filosofi, som mange sikkert ikke merket noe til i praksis, men som jeg synes var synd.

I dag vil jeg ta deg med på en kveldstur på deler av ville og vakre Vestvågøy i Lofoten. Alle bildene er tatt på kvelden den andre mai mellom klokka åtte om kvelden og midnatt. Dette første bildet er tatt like før hurtigruten legger til kai ved Stamsund.

Burroughs foregriper nåtidens kunstpraksis hvor man i stadig større grad overgir seg til materialet, til lyden, ordet, bildet og nedtoner kunstneren som en sublimert psykisk instans. Men på en ganske annen måte enn den postmoderne avantgarde som Andy Warhol forsøkte seg på. Burroughs gav seg selv livet gjennom noen konkrete prosjekter. Han utvikler fra starten av en pragmatisk tilgang til tingene som er kjennetegnende for hans kunstneriske virke.

Denne månadens lesesirkelbok var Gjøre godt av Trude Marstein, og eg var nok den av oss som likte boka best.

Lesesirkelmøtet denne månaden var noko amputert, vi var tre som hadde lese heile boka, og ein som gav seg etter åtti sider, fordi han syntest det var meiningslaus lesing. Det var i tillegg ein som meldte forfall fordi han ikkje rakk å lese ferdig boka (og ikkje fordi han ikkje likte henne), og ei som ikkje kunne kome.

Kathmandu ~ For meg har navnet en eksotisk klang, det er et morsomt å si ord, det er litt musikk og lyd og minner i ordet. Minner om en fatastisk by. Kathmandu kalles og så “Kantipur” - Kantipur betyr ”de lykkeliges by”.

Kathmandu er hovedstaden i det lille fjelllandet Nepal.
Nepal er et fritt og selvstendig kongedømme i Himalaya, det er landet som “eier” selveste Mount Everest , verdens høyeste fjell med sine imponerende 8848 moh.

Ingenting er slik det var, og forandringer skjer hele tiden gjennom alle tidsaldre. Spør bare din mor og far, bestemor og bestefar. De vil garantert svare deg bekreftende på hvordan kjærligheten hadde fast plass i hjemmene og familiene. Mor og far følte dyp og ekte kjærlighet for hverandre i de alle fleste tilfeller. Skilsmisser var vel egentlig et begrep ikke mange stiftet bekjentskap til. Selvfølgelig var det unntak.

Jeg har fått med meg at det finnes en rekke myter og negative holdninger til avstandsforhold. Heldigvis finnes det steder som kan avkrefte myten om at avstandsforhold har mindre sjanse for å holde. (Forskning kan innimellom være fine greier.) Det finnes også en rekke websider med råd for hvordan man kan få et slikt forhold til å fungere. Jeg ser at vi allerede gjør mye riktig, og det er bra.
Stort sett går det bra dette her. Det er ikke til å stikke under en stol at det er stunder der humøret er dalende og jeg er både irritabel og lei meg.

Dagbladet fikk fortjent mye tyn for en stund siden, for forsiden der de skrev -drept av mor i krigstyper over et bilde av Madeleine McCann. I dag er det VG som går langt over streken med sin forside viet til det tragiske drapet i Kragerø:
Tror han DREPTE datteren (5) med SLEGGE
I etterkant av Dagbladets forside uttalte Magne Raundalen til Journalisten at dette kunne være en glipp, eller det kunne være kynisk og barnefiendtlig, og at han trodde mest på det siste. Siden Dagbladet aldri fant det bryet verdt å beklage så hadde han nok rett i det, og det er ingen grunn til å tro at VG er det spøtt mer barnevennlige eller mindre kyniske.

Well, I’m here to tell you that by my calculations there are precisely four kinds of people in the world: Those who are ignorant of my mustache (e.g. people in Africa, and until a few seconds ago, you), those who like my mustache (e.g. myself), those who dislike my mustache (e.g. almost everyone I meet), and last (and most puzzlingly) those who act like they haven’t noticed my mustache but I suspect they secretly want to touch it.

En gang i tiden tægget Sigurd meg til å skrive om mitt personlige forhold til religion. «Som om det kommer til å gå,» tenkte jeg. «Jeg kan jo ikke skrive en bloggroman, Sigurd. Glem det.»
Likevel har jeg planlagt innlegget i hodet rett som det er, og det har vært flere diskusjoner om religion i kommentarfeltet mitt som jeg har hatt lyst til å diskutere videre i et eget innlegg. Da jeg leste Hellyeahs monumentale post om hennes forhold til kristendommen bestemte jeg meg. Jeg har lyst til å skrive Virrvarrs historie om veien fra personlig kristen til millitant ateist, selv om jeg ikke klarer helt å bestemme meg for om jeg skal gjøre det skjønnlitterært, poetisk eller analytisk.

Jeg tror de fleste av oss har vært der. At kommunikasjonen mellom deg og frisøren bare er ikke-eksisterende slik at dine planer om hvordan du vil se ut på håret faller brutalt i fisk. Eller at frisøren ikke kan klippe og burde ha skaffet seg et annet yrke for lengst.

Men så håper man på det beste. Man sitter der og smiler og snakker, og selv om det ikke blir riktig blir det jo som oftest fint nok, sånn at man når man går derfra føler man seg passe fresh - om ikke annet fordi de slitte tuppene er vekk og frisøren har bedrevet hårfiksemagi.

Det vekker ubehag hos enkelte at Josef Fritzl kalles monster. De liker ikke begrepet. Det plasserer ham hinsides det å være menneske, og frikjenner ham for ansvar, heter det. Men skjuler det seg metafysisk angst bak terapiholdningen?
Det er uttrykk for en journalistisk språklig fattigdom når Fritzl kalles monster. Det var språkforsker/forfatter Helene Uri enig i da språkbruken var oppe til debatt i Dagsnytt Atten. Det er tydelig at det bryter mot det politisk korrekte å kalle noen for monster. Det er å dra inn begrep med metafysiske over-undertoner, den gang man trodde at det var mer mellom himmel og jord. Djevelen rett og slett.

Lettjente penger er en drøm og illusjon, det er overbevisningen som får mennesker til å gjøre overilte ting, å selge sjampo for herballife, rane en bank eller selge seksuelle tjenester.
Illusjonen om enkel tilgang til penger må ikke forveksles med nød. Men det er forunderlig at fattigdom og sårt behov for livsopphold og en forestilling om lettjente penger nesten kan gi de samme resultater; nedverdigelser.
En importert afrikansk kvinne kan gå på gaten og selge seg selv og sin kropp fordi det er det eneste alternativet hun har, mens en jente her i Norge som ”har alt” kan utføre de samme tjenestene for et kontantkort.

At roser har blitt selve symbolet på kjærlighet vet vi alle, men viste du at denne blomsten også har en langt videre betydning og symbolikk?
Gjennom århundrer har roser vært forbundet, ikke bare med kjærlighet men og med makt; Tenk på Englands nasjonalemblem Tudorrosen, et symbol Henry Tudor tok etter han hadde tatt makten i England, satt sammen av to andre roser, Huset Lancasters røde rose og Huset Yorks hvite rose. Tudorrosen symboliserte slutten på Rosekrigene og en unionen mellom de to dynastiene.

Kristine Løwe og Olav Anders Øvrebø skriver om den forlatte redaktørbloggen redaktorene.no. For en utenforstående framstår tanken om en blogg om mediespørsmål som forfattes av avisredaktører, som et svært fornuftig tiltak med et stort leserpotensiale. Likevel har altså denne bloggen råtnet på rot - sistepostingen var i overkant av et år siden. Olav Anders er inne på noen mulige forklaringer: redaktører flest er for travle til å ta seg tid til slikt, og de er redde for at bloggen skal bli for kjedelig.

Jeg er relativt bevandret i Marvel-universet, og har likt mangt og meget som stammer derfra. Men IRON MAN har jeg aldri fått særlig taket på. Det samme kan jeg si om filmen. Alt er såre vel rent teknisk. Jeg har da heller aldri blitt skuffet av datakunsten i denne typen filmer. Kvalitetene på historiene har selvsagt variert, men her innfrir for så vidt Iron Man. Bøygen er og blir rollefigurene.

Tysk Wikipedia har begynt å merke artikler med “gesichtet” (sett over) eller “geprüft” (kontrollert). Meningen er å styrke artiklenes pålitelighet. Når en går inn på en artikkel som har fått en av disse merkelappene, er det den sjekkede eller kontrollerte versjonen som blir vist, ikke den aller siste versjonen.

Ok, norske bokhandlere er pingler. Vi har hatt «Jentesex» som arbeidstittel på boken en evighet, og nå forsøkte vi oss med tittelen «Jentesex - Skritt for skritt» på møtet forlaget hadde med de som skal selge boken vår. Resultatet? De syntes tittelen var litt i overkant direkte. Derfor- kjære leser- kan du hjelpe oss?

Det er åtte år siden, men jeg husker det som om det var i går. Det var fredag og akkurat like varmt som det har vært i dag. Han var lang og keitete som en fole, hadde de blåeste øyne du kan tenke deg og en helt hvit lugg. Han var stille og beskjeden, men blid og hyggelig. Av og til glimtet han til med en tørrvittig kommentar. Skolen var et sted man måtte være, - mest plikt, - og nå ville han hjem. Der ventet konfirmasjonen til en venn, fisketur, fritt uteliv - alt det som er deilig. Han prikket meg på skulderen: Se, - jeg har ryddet. Kan jeg gå? Og vips så var han ute av døren. – Ukeplanen din, ropte jeg, - men da var han allerede ute i maiværet. Det var siste gang jeg så ham.

Det er noe Ingeborg ikke vet. Og Ingeborg, det er Ingeborg Moræus Hansen. Det første gangen jeg møtte henne var jeg nesten 17 år. Jeg gikk på folkehøgskole, på medielinja, og vi var på klassetur i tigerstaden for å lære mer om medier – og for å nyte diverse ting som tigerstaden kunne by på. En av de faglige tingene på programmet var et besøk hos Saga Kino i Oslo. På den tida var nevnte Ingeborg sjef for Oslo Kinematografer.

Jeg fikk en litt artigere enn vanlig oppgave i litteraturklassen om å gå på en “public reading” og skrive en slags anmeldelse etterpå, så slår jeg to fluer i smekk og legger den inn her som kultur-blogging. Det er jo mulig noen er nysgjerrig på hvordan Minnea skriver på engelsk. Og dikt er generelt ikke mitt element, så det ble en morsom utfordring. (…) Poetry is the way of writing closest to art, and at the same time the genre furthest away from commerciality. I was reminded of the elitist aspect of it as I entered the reading of Line 45 poets at “The Loft” this Saturday night in April, with the feeling of not belonging.

Siden Prince Caspian overfaller kinoer verden over 16. mai, er det ikke til å komme fra at filmen vil få noe medieoppmerksomhet. Selv om dette uansett vil bli farget av hype (eller hat - Narnia er blitt litt slik, har det vist seg de seneste årene), kan det være nyttig å vise det beste intervjuet så langt med regissøren med det mistenkelig narnianske navnet Andrew Adamson. Ikke minst er det interessant å høre hvordan han - dog ganske pietetsfullt - har modernisert deler av fortellingene, og hvorfor. Ikke minst Løven, heksa og klesskapet.

- Absint er bare alminnelig sprit - Utenriks - Dagbladet.no. Som det blir nevnt i denne artikkelen, er det nå krystallklart hvor overdrevet absint er. Grunnen til at det tippa for alle disse kunsterene og bohemene hadde ingen sammenheng, i det hele tatt, med det faktum at det var tujon i denne drikken.

I USA og Nord-Amerika er det påvist at i tre av fire justismord er feil begått av øyenvitner medvirkende faktor. - Det skal ikke stå på penger hvis søknadene er gode, sa justisminister Knut Storberget i mars 2007. Han etterlyste norsk forskning som kunne bidra til å redusere faren for justismord. Professor Svein Magnussen ved Psykologisk institutt i Oslo, og professor Ulf Stridbeck ved Institutt for offentlig rett har lagt fram et forslag om å etablere en permanent forskningsenhet i vitnepsykologi. Men det sier Storberget nå nei til.

Matproduksjon er viktig. Ikke bare for meg og deg. Det er noe som heter matvaresikkerhet også. Vi kan faktisk ikke stille oss slik at vi kun importerer billig biff fra Brasil og ris fra Kina. Vi må lage noe selv også. Av og til får jeg inntrykk av at norsk jordbrukspolitikk handler mer om å bevare bosetningsmønster enn å sikre norsk produksjon av mat. Er det bare meg? Selvfølgelig kan mange bønder tjene mer som vaktmester. Alle med eget firma som ikke er liv laga ville gjort det. Og selvfølgelig må mange bønder ta annet arbeid ved siden av.

I dag skal jeg ta opp et metafysisk tema som har opptatt meg i mange år. En dag kommer jeg sikkert til å skrive en hel bok om dette temaet, så det jeg presenterer i dag vil bare være en liten smakebit. I min ungdom brukte jeg mye tid på å studere kaosteori, kompleksitetsteori, selvorganisering, dissipative strukturer og selvproduserende systemer (autopoiesis). Senere har denne bakgrunnen vært veldig nyttig for meg da jeg begynte å lese Ayn Rands filosofi, især innen biologi.

Det var travelt, så jeg. Jeg bøyde meg ned, stilte apparatet på macro, og kikka på en verden som plutselig fortonte seg kjent. Individer som tilsynelatende planløst hasta like gjerne hit som dit, og som aldri sto stille. Ikke en stopp, ikke en hilsning, ikke et nikk. Maurtua er travel.

Eg skriv no ein del av Song for Eirabu som finn stad i Det kvite palasset. Tonen er annleis formell, det er marmorgolv og søylegangar, det er sko trekt i silke og det er eit maktspel i ein heilt annan divisjon enn i kongssetet på garden Fagerheim i nord. Det er lenge sidan eg skreiv dei første kapitla frå denne delen av boka, og karakterane har sine eigne handskrivne kapittel i den svarte boka der eg noterer alt om folk, geografi, soger og tidslinjer.

I min ungdom (sic…) var det helt normalt å sote vinduene på bilen ved hjelp av solfilm. Vi klistret, dyttet luftbobler, tørket vann og skviste lim til blodproppen dundret i tinningen, men likevel var det håpløst å få det hundre prosent godkjent. Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg brukte på dette tøvet uten å få det til, og jeg angrer. Jeg angrer på at jeg ikke lærte meg kunsten å sote et vindu, for i disse dager hadde det vært en praktisk egenskap å inneha.

Dersom Norge kom i konflikt med Russland, som vel må kunne sies å være det mest sannsynlige kampscenarioet for Norge i en oversiktelig framtid, så ville vårt norske luftforsvar bli satt ut av spill tidlig i krigen; akkurat slik luftforsvaret i Serbia og Irak ble satt ut tidlig, nesten uten kamp, under krigene mot NATO.
Massive russiske angrep med langdistanse-missiler og bombefly, rettet i mot den infrastrukturen som kampfly er avhengige av for både å kunne komme seg på vingene, og videre finne ut hvor fienden befinner seg slik at FI kan angripes, er en svært sannsynlig russisk taktikk.

Det er alltid hyggelig når andre bloggere linker til bloggposter man har skrevet, man finner også ofte andre gode bloggere og bloggposter via anbefalinger fra blogger man allerede leser. We’re a big happy family! Her kommer det derfor en liten oppskrift på hvordan du enkelt kan gjøre dette i WordPress.com.
WordPress.com tilbyr RSS-widget-er. Denne widget-en åpner opp for mye moro. Med en RSS-widget har du muligheten til å lage en kronologisk lenkeliste hvor nyest tillagte lenker ligger øverst.
Mer om RSS her:

Spørsmålet kommer hver eneste dag når det er varmt og pent vær: Kan vi sitte ute? Jeg husker at vi maste på våre lærere om det samme, og noen ganger sa de ja. Det gjør jeg også, men bare noen ganger. Ungene mine er tiendeklassinger, og vi er fortsatt ikke i mål. Om en ukes tid får de beskjed om hvilket fag de får til skriftlig eksamen, og vi har fortsatt noen sider å lese innen den tid. Elevene klarer ikke helt å ha oversikten over hvor vi er i løypa, men det gjør jeg. Inne i mitt hode er det ryddig. Jeg vet at vi er nesten i mål, at det er et par emner som skal avsluttes før vi kan sette punktum. Likevel er det bare tida og veien, og jeg må holde kontrollen en stund til.

«Russekort!!!» roper barna de dagene jeg gidder å ha på russebuksa - ellers er jeg som usynlig for dem - men nå går jeg villig ned i den lommen jeg har skrevet «l’amour» på og deler høflig ut; «Vær så god; vær så god; vær så god, og ett til deg også - vær så god».
«Takk,» piper de kort og løper sin vei. De tror ikke jeg hører dem, men idet jeg tilsynelatende forlater dem, den travle russen Binka, på vei til skolen, FØR sin første kopp med kaffe, tar de feil. Jeg får nemlig med meg nøyaktig hva de sier; den strategiske russekort-innsamlingen de bedriver

Det kan se ut som om Nettavisen er bitt av Sissel-basillen. Du vet, den som uten forvarsel ramler ned over hodet på en, gjør en svimmel og frustrert over at ens lesere ikke leser det en mener de burde lese. Den endelige diagnosen kan settes når du produserer noe, men mener at folk egentlig burde lese noe annet du har skrevet.
Det finnes ingen kur. Det må bare få gå over. Mer enn 60.000 mennesker er savnet etter syklonen i Burma. Det fryktes at over 22.000 av disse er omkommet, og dette kan være den verste naturkatastrofen etter tsunamien i 2004. Det er langt mindre interessant enn kjellerbarna i Østerrike,

Howdy partner!
Jeg hilser deg mørkt og mystisk ved å føre høyre pekefinger og tommel opp mot den slitte hatten min på en overbevisende måte, samtidig bøyer hodet nesten umerkelig ned mot bakken. Jeg er høfflig. Jeg har hatt og skjorte. Jeg er en cowboy. Fluene surrer late og fulle av dritt rundt hatten. Jeg skulle ha dusjet, men siden jeg er en cowboy, så gjør jeg ikke det. Cowboyer skal lukte litt stramt. Vi får mer respekt av slik lukt. Cowboyer liker respekt. Det er ikke bare meg det lukter av, det stinker kudritt over alt rundt meg.

«Dominoteorien» skulle være kjent for de som har lest noe kaldkrigshistorie. En artikkel på Wikipedia oppsummerer teorien slik:
The domino theory was a foreign policy theory, promoted by the government of the United States, that speculated that if one land in a region came under the influence of communism, then the surrounding countries would follow in a domino effect.
I Latin-Amerika har en rekke land de siste årene valgt regjeringer som i større eller mindre grad er kritiske til USAs globale dominans og til den nyliberale konsensus: Brasil, Venezuela, Argentina, Bolivia, Ecuador, Paraguay, Nicaragua, Guatemala og Honduras er trolig de viktigste.

I artikkelen Rydd vei for sex gir KK.no noen råd til par som lever sammen. Slik får du hjernen til å slappe av så du får overskudd og lyst på litt sengekos, skriver de, hvoretter de stiller opp fem punkter med tips. Under ett av disse punktene kan vi lese:

Sett opp en liten slagplan og samarbeid om å utføre diverse arbeidsopgaver som står for tur når dere kommer hjem. Det er dessuten mer spennende å gjøre huslige sysler dersom man vet at de vil belønnes mellom laknene etterpå.

Moderne bedrifters suksess eller fiasko avhenger helt av i hvilken grad bedriften makter å nyttegjøre seg og videreforedle de ansattes formalkompetanse og erfaring. Jeg drømmer om at mitt neste intranett skal bygges på ideene bak Facebook, Twitter, CentralDesktop og Prologue.
Coach og mediemann Pål Leveraas formulerer det slik:
I kunnskapsindustrien er ikke medarbeiderne dine samlebåndsarbeidere, de er selve maskineriet, og relasjonene mellom dem er limet som holder hele butikken sammen.

At det skulle være så mye styr forbundet med å bli frastjålet et bilskilt kunne jeg egentlig tenkt meg. Ja, jeg er intet mindre enn skikkelig irritert på den/de som gjorde det! Makan til idioter!
Etter en tur på politistasjonen for å anmelde forholdet, ble jeg bedt om å ta med papiret til biltilsynet. Pliktoppfyllende som jeg er, gjorde jeg det. Suste av gårde med bil uten skilt foran for å ordne opp i rotet. Fremme på biltilsynet kunne jeg fort konstantere at de hadde flyttet. Jeg har tross alt ikke satt mine bein der siden jeg tok førerkort i forrige århundre, så hvem følger vel med på hvor biltilsynet flytter til en hver tid?

Det er kanskje umulig å forstå hva ofre for ekstreme tragedier opplever. En god fagbok kan imidlertid gi en viss innsikt i utfordringer, men også muligheter, etter traumer.

Den amerikanske psykiatriprofessoren, traumeforskeren og feministen Judith Lewis Herman har i flere tiår arbeidet med mennesker som har opplevd traumer. Hun engasjerte seg tidlig i overgrep begått i den private sfære, før disse ble definert som et samfunnsproblem, og er i dag en framtredende spesialist på feltet.

Dette innlegget hos Iskwew får det til å renne litt over i meg, ikke fordi hun skriver noe galt, men fordi det veller opp i meg en del tanker og følelser hos meg selv. Kort fortalt: Lillesøsteren til Isk har ME, og etter en hyggelig teatertur må dessverre Lillesøster takke for seg og vende nesen hjemover i stedet for planlagt overnattingsbesøk. Tigerungen blir lei seg, og det skjønner man jo godt!! Isk: Jeg håper at det er greit jeg tok utgangspunkt i denne situasjonen for å formidle noen tanker!

I Bergensavisen 06. mai kan man lese om Arnljot Moseng som nå står fram som homofil. Han har tidligere vært aktiv nasjonalist med sterke nazistiske trekk, men levde samtidig et dobbeltliv som homofil. Som de fleste skjønner går ikke kombinasjonen nazist og homofil særlig godt sammen, derfor dette behovet for et dobbeltliv.
Å avslutte dette dobbeltlivet for å leve sitt liv som “stolt homofil” skal selvsagt applauderes - ingen skal behøve å skjule sin legning. Men jeg vil gjerne sitere litt fra artikkelen på BA.no:

Jeg syns det var godt sagt jeg. Joda - jeg har fått med meg at Israel lider under stadige angrep fra Palestina. Mer eller mindre organiserte angrep av ulikt slag. Og jeg skjønner behovet for å beskytte seg, jeg ville sannsynligvis hatt samme behovet hvis jeg bodde der. Men det forandrer ikke det faktum at de er en okkupasjonsmakt.

Historien om konflikten går langt tilbake, men siden ingen av oss eier en tidsmaskin kan vi ikke gjøre stort med den. Vi kan ikke endre Bar Kobah-opprøret i år 135. Vi kan ikke forandre den stadig økende jødiske innvandringen til området fra starten av 1900-tallet.

….i følge Jyllands-Posten:

” Naar man har fulgt Jødespørgsmaalet i Europa i Aartier, kan man til en vis Grad forstaa Tyskernes Animositet overfor Jøderne, ogsaa hvis man ser bort fra de Raceteorier, der betyder saa meget i den nationalsocialistiske Verdensopfattelse.
….
Men alligevel kan det ikke benægtes, at de Erfaringer, som Tyskerne - som mange andre Fastlands-Folk - har gjort med Hensyn til Jøderne, danner en vis Basis for deres Forfølgelser. Man maa indrømme Tyskland, at det har Ret til at skille sig af med sine Jøder.”

7:57pmBirthe

finfint! korleis vil du beskrive miksen?
7:58pmBård

ein mix av nyare techno og house-favorittar, som er både djupe og luftige på same tid

:) 7:59pmBirthe

bra! litt vår-yr inspirert eller?
8:00pmBård

+litt varm minimal og hypno!

har våkna litt frå vinterdvalen, ja

barfot-mix!

Langt større forventninger til Tim Burtons mørke versjon av Sweeney Todd, Demonbarbereren fra Fleet Street naturligvis, jeg mener, Burton, Johnny Depp, Alan “Snape” Rickman, Helena Bonham Carter, mord, kannibalisme, hevn, humor, kjærlighet og London. Hva mer kan man ønske seg?

Borat sier du?

Ja, men han er jo også med!

Podens skolemateriell har flere skjulte skatter. Her er en vits fra engelskboka hans, som jeg likte godt:

Caught by a local tribe
A Frenchman, an Englishman and a New Yorker were captured by cannibals. The chief comes to them and says, “The bad news is that now we’ve caught you and we’re going to kill you. We will put you in a pot, cook you, eat you and then we’re going to use your skins to build a canoe. The good news is that you can choose how to die.”

Lørdag publiserte VG en kronikk av styrelederen i Norsk nevrologisk forening, Ole-Bjørn Tysnes, med tittelen ME ingen nevrologisk sykdom.
Kronikkforfatteren mener at fordi forskningen hittill ikke har kunnet knytte ME til forandringer i nervesystemet, kan man heller ikke klassifisere lidelsen som nevrologisk sykdom.

Tysnes skriver under dekke av å ville hjelpe ME-pasientene:

Pasientene må av leger og trygdemyndigheter aksepteres for de alvorlige helseplager de har

Dette kan man jo være enig i. Men fortsetter man å lese, blir det ganske fort tydelig at Tysnes ikke er like opptatt av å hjelpe ME-pasienter som han er av å putte ME-lidelsen i psykosekken:

Strategen Lars Sponheim er i støtet, når han får snakke om det han virkelig liker, nemlig Fremskrittspartiet. Og Høyre. Å si at han er en byggmester for borgerlig samarbeid er selvsagt en utrolig stor selvmotsigelse. For vel var kanskje Venstre limet på borgerlig side under Bondevik II - i alle fall er det slik man liker å se på det (og seg selv) der i gården. Men som arkitekt har Sponheim en del entrepenørskap å sette seg inn i, frem mot valget i 2009.

I utgangspunktet er det vel kanskje et framskritt når antallet regjeringsalternativer på borgerlig side blir færre, men jeg er likevel ikke sikker på om Fremskrittspartiets landsmøte i helgen brakte oss noen ny innsikt i hva slags regjering landet vil få dersom det - Gud forby - blir borgerlig flertall etter neste valg. Siv Jensen slo utvetydig fast at FrP ikke under noen omstendighet kan støtte en regjering partiet ikke selv inngår i, og at det i en slik situasjon ville være like naturlig å regjere alene.

Det er vanskelig for meg å forstå hvordan noen mennesker kan settes i stand til å utføre så grufulle handlinger som det Josef Fritzl ha gjort. Jeg tenker at dette må vel være det nærmeste vi kommer ondskap satt i system. Men jeg merker at jeg også har store problem med å forholde meg til andre menneskers primitive reaksjonsmønstrene, og se at så mange mener de har rett å true uskyldige mennesker som har tanker rundt dette, fordi de selv går i det godes gjerning. De ytrer ønsker om å se kriminelle pines, voldtas og mishandles som betaling for det de har gjort, og sier det.

Min verste fiende er ingen korrupt statsledar. Det er ikkje ei rivalinne frå ungdomsskulen. Ikkje gateselgarar som sirklar meg inn på gata. Heller ikkje skattesmell pollen slaps eller offside-regelen.

Nei, min verste fiende er eit vesen som overgår menstruasjonssmerter, algebra, tidsklemmer og danseband-svisj kombinert. Eg legg meg om kvelden, vel uvitande om at det i alle husets kriker og krokar foregår eit organisert mytteri mot ei stakkars åleinebuande studine.

Det sier advokat Rudolf Mayer om sin klient Josef Fritzl. Rikitgnok har han holdt datteren fanget, dels lenket, i kjelleren i utallige år, fått 7 barn med henne, der tre også har vært holdt fanget. Men selvfølgelig har advokaten rett: Han er ikke noe monster. Men han er et menneske som nå stilles til ansvar. Det er her vi skjønner at Fritzl har fått en lur advokat.

Cory Doctorow er en av de forfatterne jeg har satt mest pris på i det siste, ikke bare som forfatter, men óg som nettpersonlighet. For de som har fulgt med i åndsverksdebatten eller i debatten om sosiale nettfenomener generelt er han en kjent skikkelse som bidragsyter til boingboing.net, av Technorati rangert som internettets femte mest populære blogg, tidvise artikler i forskjellige nettaviser og en rekke gode science fiction-bøker og -noveller.

Landsmøtet i Fremskrittspartiet vil fortsatt ha et levende lokaldemokrati, - med tillit, engasjement og deltakelse fra folk flest!

Jepp, landsmøtet i Fremskrittspartiet vil ha et levende lokaldemokrati, men Frps lokalpolitikere må finne seg i å bli overkjørt av Frps landsmøte:

Fremskrittspartiets lokalpolitikere skal konsekvent stemme nei til forslag om bompenger, slo landsmøtet fast søndag.

Søskenbarnet mitt hadde gifta seg og vi skulle reise frå Sørlandet. Eg hadde fått kompliment for bunaden min, vart bydd vin til maten og kunne fortelje alle at eg skulle begynne på vidaregåande til hausten. Eg vinka mor mi og far min og bror min god ferie til Legoland. Sjølv skulle eg heim for å passe katta og sommarjobben. Eg var høg på meg sjølv som verdsvant kvinne, løyste billett til Trondheim, sette meg godt bakover i setet, bretta opp avisa og tenkte på kor vaksen eg såg ut. Og var.

Albert Hofmann, faren til LSD, døde 29. april i år i en alder av 102 år. Foruten å ha oppdaget dette merkelige stoffet og satt i gang de historiske hjulene var han kjent for å være ganske enkelt - en gentleman. En stille, inspirert, kreativ og intelligent mann.

Han ble satt høyt av alle som møtte ham og snakket med visdom om bruket og misbruket av hallusigene stoffer. Han mente alltid at LSD og andre psykedeliske stoffer, kunne bli mektige allierte for menneskeheten hvis de ble brukt riktig og ikke bare ble brukt for “gøy”.

forrige uke kom jeg over noen artikler om Trygg Trafikks aksjon “Brems en venn”. Det er en aksjon der deltakerne er jenter mellom 16 og 19 år. Formålet med aksjonen er å få ned trafikkulykker blant ungdom. Sannsynligheten for at ungdom dør i trafikken er omtrent tre ganger så høy som gjennomsnittet. Det fikk vi tragisk nok bevist igjen nå i helgen, da tre ungdommer døde på Bygdøy. Typisk nok var det en ung mann som kjørte, men jentene var passasjerer.

Jeg husker så godt hvordan det var å være 16. Det å avslutte grunnskolen og skulle velge hva man ville gjøre ‘neste år’ føltes som om man skulle velge hele sin fremtid. Og som 16åring vet man ikke alltid hva man vil ha ut av fremtida, derfor kan valget være veldig vanskelig. Selv visste jeg hva jeg ville gjøre året etter, og hadde ideer om resten av livet, men blant mine venner ble det ofte sagt: “skulle ønske jeg var voksen og visste hva jeg ville”. Så lite vi da visste.

Denne historien har en relativt idiotisk begynnelse:

Ikke alle forfattere tar negativ kritikk like bra, og Deborah McGillivray - som skriver amerikanske “romance” bøker - tok det svært ille opp da en leser med nicket Reba ga en av hennes bøker 3 stjerner (av 5) på amazon.com.

McGillivray sendte Reba en epost der hun klaget over at bokanmeldelsen inneholdt feil, at den var dårlig skrevet, at den gjorde ting vanskelig for henne, osv.
Hun la også ut innlegg om Reba på amazons romance-forum, der hun blant annet skrev: “Vote down this bitch, please.

Jeg leser om Josef Fritzl og hans uvitende frue, og får en følelse av déja-vu. Som om jeg skulle ha hørt slike skrekkhistorier før. Jeg slår det fra meg, men fornemmelsen av vag gjenkjennelse er der.
- Han var en tyrann, sier svigerinnen til britisk aviser, «Tyrannen i Amstetten».
- Moren banket ham gul og blå. Noe må ha gått i stykker inne i ham.
Jeg tenker på en annen notorisk farsfigur fra Niederösterreich. Alois, døpt Schicklgruber, og hans frue. Klara, som etter hans død neide mot tyrannens pipe på kaminhyllen når hun passerte. Hun ville aldri ha nærmet seg en kjeller som Alois påbød henne å sky. Man bøyde hodet når «Keiseren av Braunau» talte, eller ble slått gul og blå.
- Han var strikt med familien, ingen silkehansker der. Hans kone hadde intet å smile av, sa bestevennen.

Sami al-Hajj, en fotograf fra den arabiske tv-kanalen Al Jazeera ble i dag satt fri fra den amerikanske torturleiren Guantanamo etter seks år i fangeskap. Veldig få vestlige media har rapportert dette eller viet det særlig oppmerksomhet. Det til tross for at det er en nyhet som bør vies ENORM oppmerksomhet.

Londons innbyggere har talt: de vil ha den lett eksentriske og uhyre karisematiske Boris Johnson (som ikke er russer og som egentlig heter Alexander Boris de Pfeffel Johnson) som sin borgermester. Det betyr at de etter åtte år hiver Ken Livingstone, Røde-Ken, mannen som etter sigende aldri har tapt et valg, ut av kontorene.

er et faktum. Og det man har funnet ut er at det som skjer med hjernen på de ulike stadier av AIDS, KAN sammenlignes med utviklinga av ALTZHEIMER.I motsetning til Altzheimer ser det ut til at AIDSdemens kan ramme i alle aldre.

Det man imidlertid ikke vet, er om det er sykdommen i seg selv, eller om det er medisineringa som fører til at deler av hjernen forandres. Eller om det er både og.
Men dette er foreløpig på et forskningsstadium.

- Kan dere være så snill å finne en annen løsning enn tvangsutkastelse? spør den fortvilede sosialklienten, som i det lengste håper at sosialkontoret kan være behjelpelig. Det er jo derfor man har sosialkontor, hva?

- Nei, vi kan dessverre ikke gjøre noe mer, svarer sosialkontoret, og slenger på røret.

En time senere ringer det på klientens dør. Utenfor står en representant fra Namsmannen, en låsesmed og utleier.

- Du må være ute innen et kvarter, sier Namsmannens representant bryskt.

Nettavisen forteller i dag at forskere har funnet ut hvordan de ved bruk av et medikament kan nullstille minnet til rotter. Nå jobbes det med å kunne gjøre det samme med mennesker.

Forskningsresultatene er interessante, sies det, med tanke på behandling av fobier og post-traumatisk stress.

Forsker Geir Øivind Borgen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress er skeptisk til medisinsk fjerning av dårlige minner eller traumer. En konsekvens kan være at man sletter mer av minnet enn man ønsker.

Kathrine Aspaas hadde en kronikk i Aftenposten i går om forslaget fra Barnelovkommisjonen. Hun mener at siden kvinner ikke gir fra seg makt frivillig og barn trenger kontakt med pappa, så er det helt greit å forby dem ved lov å flytte, for eksempel, dersom de har hovedomsorg for barn. Hun antar uten forbehold at det til enhver tid er til barnets beste. Som hun sier, det er ikke til barnets beste å ha en fraværende far. Mens det, implisitt i hvert fall, vil være til barnets beste å ha en ulykkelig mor, uten sosialt nettverk, uten meningsfylt arbeide, fordi far ikke vil la henne flytte.

I damegarderoben på SATS skifter mange flotte, forskjellige damekropper inn og ut av treningstøy. Her skulle man tro at det var greit å være naken. Men neida, det vanligste er å ta av seg treningstøyet, men ikke trusa, pakke håndkledet godt rundt kroppen, snike trusa ut under håndkledet, og først kaste alt i det man stiger inn i det skjermede dusjavlukket.

Selv gjør jeg det som føles naturligst og dessuten går raskest: Jeg kler av meg alle klærne, tar håndkledet i hånden og tasser bort til dusjen.

I går gikk jeg til Malins bakgård, kirsebærtrærne blomstrer og jeg ble stående under to av dem og se opp på himmelen gjennom trærne. De hvite blomstene lukter godt og solen fylte plassen mellom to høye hus ved siden av det jeg vet at Malin bor i. Damien Rice var den som sang til meg da jeg sto der, han sa at man måtte vite what makes her come, and what makes her stay, og da batteriet på mp3-spilleren min døde på vei hjem igjen fra Malin og kirsebærtrærne senere på kvelden, så sang jeg det selv

Virrvarr: Du kroppen?

Kroppen: Ja?

Virrvarr: Er det ikke på tide at vi slanker oss?

Kroppen: Må vi det?

Virrvarr: Vel, i følge den fantastiske kalkulatoren jeg fant på internett har vi en BMI på 33. Vi burde vært 22. Du vet hva det betyr? At Verdens helseorganisasjon synes vi er fete.

Kroppen: Jeg tror ikke de BMI-greiene er så korrekte. Du veide deg på en rar badevekt fra Japan, etter å ha spist og drukket masse. Legen sier jeg er i ganske fin form. Legen ville vel sagt fra om jeg var for fet?

Virrvarr: 33! Fedme! Også så høyt tall på badevekten! Jeg mener- nitti kilo! Kom igjen! Jeg må slanke meg så jeg slutter å være nitti kilo!

Kroppen: Ah, dette handler ikke om meg. Dette handler om selvfølelsen.

I redsel for lite oppmerksomhet nå som han har fått sparken som forsvarer for lommemannen, har Tor Erling Staff uformelt tatt på seg Østerrikes mest kontroversielle sak istedet. Det er vel ikke så nøye med honorar så lenge man havner på forsiden av landets største aviser. La oss ta for oss sitatene:

“Han er ikke noe helt spesielt, bare litt ytterliggående kanskje. Vi har alle Dr. Jekyll og Mr. Hyde i oss”

Jeg lager matpakke for første gang på lenge, og fingrene mine lukter honningmelon når jeg er ferdig. Jeg leser i seks timer og er nesten litt stolt av meg selv. Jeg har notatbøker med ruter og et rosa kompendium. Det kommer til å gå bra denne gangen. Litt senere går jeg en tur i regnet, kjøper en bok jeg ikke har tid til å lese, handler for en venn som sitter fast på lesesalen og hører på fine sanger.

Det er to typer bollywoodfilmer som tiltaler meg spesielt (selv om det egentlig holder med musikken og damene). Den ene er filmer som undergraver restriksjonene og klisjeene i sjangeren, filmer som Kabul express, Omkara og Black Sunday. Men i blant dukker det opp klisjefylte, sentimentale, breiale romantiske komedier som makter å gjøre akkurat det nesten all indisk film forsøker å gjøre, nemlig å få publikum til å gråte litt, le mye, trampe takten og glemme alt faenskapet rundt dem. Siden India har mer faenskap enn mange andre steder skal det normalt ikke så mye til for å blidgjøre det lokale publikummet, men det er bare noen veldig få slike filmer som kan kapre et kaldt, kynisk kritikerhjerte.

Mye tyder på at vi har begynt på galskapens århundre. Nå er det gammelt nytt at folk går fra forstanden, men at galskapen er blitt epidemisk, global og øyeblikkelig er likevel noe annet.

Selvfølgelig handler dette om Internett. Jeg har som hobby å følge diskusjoner i nynazistiske nettverk, og i de kretser snakker man om 1995 som et politisk merkeår på linje med 1933. Det var i 1995 Internett fikk gjennombruddet som verdensstandard for datakommunikasjon. Plutselig kunne all verdens skrullinger ta hverandre i hendene og synge i kor. (All verdens vismenn også, men det får vi snakke om en annen gang.)

For snart tre år siden fikk jeg en kjempeknekk. Jeg gikk på skolen, sønnen min var mye syk og jeg hadde levd i et voldelig forhold som jeg ikke hadde tenkt på. Tankene min var alt for opptatte med å flytte, føde barn, amme barn, og følge barn på sykehuset. Ikke før jeg traff en ny mann kom denne problemstillingen opp, og jeg begynte å bearbeide. Alt var bare kaos, og jeg klaget til legen min, som i første omgang henviste meg til den kommunale psykiatritjenesten her i kommunen. Jeg trengte hjelp, og sønnen min hadde jeg mest lyst til å gi bort, slik at jeg kunne gå i hundene i fred.

For første gang så lenge jeg kan huske har vi nå en verdenssituasjon hvor maten ikke bare er skeivt fordelt, men hvor det er rett og slett for lite av den.

Dette har ført til at de internasjonale matvareprisene er i en skarpt oppadgående kurve. Og prisen på en basisvare som ris er fordoblet på kort tid. Dette er et perspektiv vi bør ha med oss også i den nasjonale politikken. Dersom vi nå ikke jobber for en snuoperasjon i forhold til den avviklinga av norsk landbruk vi har sett de siste tiåra risikerer vi å bli sittende igjen med skjegget i postkassa.

Det er no det må skje, eg må bestemma meg. Det må skje noko, eller det må avsluttast. Eg tek sats, gir gass.

ho says (20:55): eg tenkte å spørra om du ville komma og sjå film, men no har den starta…
han says (20:56): ja du hadde kanskje klart å lure meg til å komme

ho says (20:56):ja, viss du vil, kan du jo fremdeles komma då

han says (20:57): jeg er litt usikker

han says (20:57): jeg tenker ti min

Poden konfirmerte seg i dag, og jeg satt der som en blanding av stolt hanne og sippete kjerring. Det skulle bli noe sånt som en sippete hane. Sikkert et interessant skue, men det betyr veldig lite i denne sammenhengen. Det jeg kjenner på som det heter så fint, er at det var en bra ting at poden konfirmerte seg i Imikirken i Stavanger.

Jeg er et barn av nittitallet. Til tross for at jeg ble født midt på åttitallet. Men det husker jeg fint lite av. Annet enn at en onkel kjørte stor, rød postbil da vi flyttet til det som skulle bli mitt hjem de neste 9 årene i 1989. Jeg har også vage minner om at jeg kjørte fly i 1988. Og that`s it egentlig.

Da nittitallet kom med brask og bram like før jeg fylte fem, hadde vi bosatt oss på et tettsted på Østlandet, ikke langt fra hovedstaden. Og nittitallet var en prøvelse av de sjeldne.