Ja, ikke at det alltid er så vanskelig altså, ofte er de jo brune, og heter rare ting som Mohammad, Shoaib eller Abid. Men noen ganger snakker de norsk som en innfødt, har tatt seg norske navn, og kler seg i vanlige vestlige klær. Hvordan kjenner du igjen islamisterroristfanatikerfantene når du ser dem?
Heldigvis har den britiske forfatteren Martin Amis gitt oss svaret i sin nyeste bok The Second Plane:

Vold er normalt noe som er enkelt å identifisere: mord, voldtekt, overfall, fengsel, tyveri, svindel, trusler. Men hva med begrepet strukturell vold, gir dette mening? Så vidt jeg vet var det fredsforsker Johan Galtung som skapte begrepet strukturell vold på 1970-tallet, og han definerte dette som den systematiske måten et bestemt samfunnssystem eller sosial institusjon gradvis, utilsiktet og indirekte dreper mennesker ved å forhindre dem i å dekke sine mest grunnleggende behov, det vil si gjennom sult, nød osv.

Klok av skade burde man vel bedt om å fått varen ferdigmontert og betalt noen kroner ekstra. For det ender jo på samme viset hver gang. Feilmontering, svette og bannskap.

Å kjøpe nye møbler i dag betyr som regel at far må framtvinge noe som minner om snekkerkyndighet og teknisk forståelse. Jada, jeg vet det finnes kvinner som gladelig tar på seg å skru sammen både senger og reoler. Likevel er det sjelden jeg høre dem utveksle tips om bruk av stjerneskrujern og prise trepluggenes fortreffelighet.

I det siste har det blusset opp diskusjon (noen av artiklene) om døve barn bør ha kun oralopplæring eller kun tegnspråkopplæring. Jeg mener at døve barn, uansett om de ikke bruker hjelpemidler for å høre, høreapparat eller CI, så har de alle rett til å BÅDE lære seg tegnspråk og få taleopplæring. Jeg begynte i Voldsløkka i det det var vanlig med oralopplæring. Selv om lærerne og “barnehagetantene” brukte tegnspråk uoffisielt. Sjefen var for oralmetoden, men ble overbevist av foreldrene i barnehagegruppen min tilslutt.

Mange tror at Ibsens Vildanden handler om et fjærkre. Iversen Revisited kan, helst for dere som ikke har lest dritten, avsløre at dette ikke er tilfelle. Folkeopplysning er noe vi tar på alvor.
Det er i uttalen av stykkets tittel de fleste gjør den store tabben. “Villanden”, sier man. Det skal selvsagt uttales “Vildanden”, med tydelige d-lyder. Det er tross alt ikke snakk om noe fritt eksemplar av stokkanden her. Det er snakk om anden i vildet. Ibsen skrev stykket til sin datter Nora da hun bare var seks år og fremdeles var redd for spøkelser. Lille Nora led også av lakenskrekk, noe som førte til at Henrik satte hardt mot hardt og skrev spøkelseshistorien Vildanden.

Mørkets måned er over oss. Min gamle motstander RF-1088 herjer igjen postkassene i nabolaget. Altinn vil ha altut av meg. Fremmedgjøringen er komplett. Livsgnisten ebber ut, og det er ufred i heimen. I de neste månedene vil jeg leve i frykt for at jeg uforvarende skulle ha gjort noe feil og får telefoner av typen:

“Hei, hei, det er fra skattekontoret. Duuuh - jeg tror nok du har misforstått utfyllingen av 414 i RF-1088 noe kraftig. Hva mener du med “RISK” og “skjermingsfradrag” …? Skal late som jeg ikke hørte det der… Blir nok en dundrende straffeskatt på deg, gutten min. Muhahahaha !”

Aftenposten skriver i dag om stiftelsen Wayback, tidligere ”Livet Etter Soning”, en stiftelse hvis mål er å hjelpe tidligere straffedømte tilbake til et normalt liv etter endt soning. Kort fortalt har Wayback mottatt nesten 10 millioner kroner i offentlig støtte siden oppstarten i 2002, og Aftenposten stiller spørsmål ved hvorvidt stiftelsen har oppnådd sine mål:
På konkret spørsmål om hvor mange de har hjulpet til et bedre liv etter endt soning, svarer stiftelsen at det er noe de ikke har oversikt over.

Hva er et problem? Et problem er noe som medfører et filter av vanskeligheter og hindre før en når en ønsket tilstand. En kø kan være et problem. Sult kan være et problem. I dag kaller vi de utfordringer for å maskere at enkelte utfordringer er svært problematiske. Før var det miljøet som var utfordringen. Nå er matvareprisen blitt det og dermed miljøet problematisk.

Matvareprisene stiger i verden. Det er et problem for dem som kjøper mat. Det er ikke noe problem for dem som produserer mat.

Prisen på mat i verden stiger rekordraskt. Og det er som vanlig de fattigste som sliter mest. Flere steder er det innført matkuponger og rasjonering - mens vi her i Norge hamstrer ris for å sikre vår egen tilgang.

Dette er ikke noe nytt. De rikeste landene har alltid sørget for å kjøpe opp det en behøver for videre luksusforbruk. Det som er nytt er at problemet kommer frem i media fra en annen vinkel. Det er ikke lenger bare tørkekatastrofer, krig eller annet som skaper problemer - det er frihandelen.

En misforstått frihandel.

Jeg har lenge (ja, alltid, egentlig) gått rundt og trodd at deodorant først og fremst er til for at man ikke skal lukte røyskatt. Det er jeg forsåvidt takknemlig for.
Men det var før jeg i går så siste bidrag til den evigvarende serien “produkter du ikke ante at du trengte eller at noen hadde giddet å finne opp før du vantro så det på TV-reklamen”. Jeg fulgte først bare halvveis med, så tilgi meg om jeg ikke spikrer alle detaljer. Men det går omtrent som dette.

Eg har vore på fest. Det skjer jo sånn av og til. Vanlegvis sit eg i ein krok med vinen min og snakkar med dei eg veit at eg likar, men det hender at eg tar sjansen og snakkar med totalt ukjende frammadfolk. Av og til er det skikkelig kjekt/koseleg/interressant. Av og til er det smertefult. Som, for eksempel, når nokon forteljer meg korleis biologien egentleg virkar. Då kjenner eg at eg blir litt irritert. Etter all denne skoleringa føler eg at det er eg som skal fortelje om biologien, ikkje ein tilfeldig hippie med fettete hår og veganøl.

Noen dager er alt rett. Noen dager våkner man med et smil, rommet fylles av sol, hodet er klart, skarpt, kroppen er uthvilt og det er så man formelig kan høre selveste Stevie Wonder synge funky i bakgrunnen.
Det er slike dager jeg setter meg ute og leser avisen, eller kanskje litt i en bok, himmelen er så blå og fin, og kan hende ser jeg på noen cumulusskyler, for de er de fineste og naturlig tilbehør på godværsdager, og kan hende legger jeg meg ned og kikker litt opp, og lager samme type fantasier som jeg gjorde da jeg var liten.

Mange spør seg hvordan moren i kidnappings- og overgrepssaken i Østerrike ikke kunne vite noe. Den svenske sosiologen Nea Mellberg, som i 2002 disputerte med avhandlingen När det overkliga blir verklighet. Mödrars situation när deras barn utsätts för sexuella övergrepp av fäder, sier det er en utbredt forestilling at mødre til misbrukte barn mer eller mindre bevisst velger å ikke “se” hva som skjer.

Diskurs og motdiskurs
Hun betegner forandringen som har skjedd i den dominerende samfunnsdiskursen om seksuelle overgrep mot barn fra og med 1980-tallet, som et skifte fra taushetens til talens diskurs.

Mamma ringer og Pappa er veldig, veldig kort i telefonen. Han legger på før Mamma får sjansen til å si “ha det” og “elsker deg”. Han vil ikke si slikt. Føler det ikke nå.
Det står plutselig ganske klart for ham: han elsker ikke Mamma!
Men så, litt seinere samme dag, da elsker han Mamma igjen. Hun er ikke der akkurat da, og han har ikke lyst til å ringe, men han elsker henne plutselig igjen. Muligens fordi han kom på noe fint de gjorde en gang, eller fordi han bare husket følelsen, og liker den.