Nå foreligger resultatet av outsourcingen av IKT i Oslo kommune. (…) Nærmere 100 av 400 ansatte mistet jobben som en del av omorganiseringen. Dette viser at rovdrift på arbeidskraft ikke er lønnsomt i lengden. Det å yte det lille ekstra er veldig viktig innen IKT, kanskje viktigere enn i noe annet yrke, fordi det er så enkelt å gjøre noe feil. Du yter gjerne litt ekstra når du blir presset, men det finnes en bedre måte: Lojalitet.

Barack Obama kan få et ulivssår av sin egen pastor, som han selv har sagt har vært som familie for ham. Da videoene med Wrights prekener ble kjent for to måneder siden, var det klart at de var en torpedo mot hans kandidatur. Ingen motstander kunne unnlate å utnytte en slik sårbarhet. Uansett hvor mye Obama distanserer seg vil spørsmålene bare forsterkes: hva slags dømmekraft har du som satt og hørte på denne mannen og kalte ham familie så sent som for et par måneder siden, da de første avsløringene kom? Obamas kandidatur er over, men det vil ta noen dager, uker, før det synker inn. Liberalere trenger litt tid til å fordøye skuffelsen.

Media omtaler psykiske lidelser og problemer på en måte som skaper forvirring. Når jeg hører programledere, journalister og «folk på trikken» omtale psykiske lidelser blir jeg ofte oppgitt. Det brukes ofte en saus av begreper som like ofte er ulogisk sammensatt og gjensidig utelukkende. Det blir brukt begreper som «sinnsykdom», «psykisk sykdom», «psykiatrilidelser» og «nerveproblemer». Samtidig vet vi fra livet og samfunnet for øvrig at de begrepene og merkelappene vi bruker påvirker hvordan vi tenker. Og det igjen påvirker hvordan vi møter dem det gjelder.

Grafitti fra Bristol, minner meg om åpningssekvensen i Trainspotting som senere kom som tekst på plakat fra Poster Paradise, og som jeg solgte drøssevis av den gangen jeg var platepusher. Dere husket den vel? Choose life. Choose a job. Choose a career. Choose a family. Choose a fucking big television…

Hva gjorde du i 1977? Jeg var 15 år og gikk siste år på ungdomsskolen. Jeg var dødelig forelsket i en nederlender, og trodde aldri jeg skulle komme over at han dro tilbake. Elisabeth ble voldtatt av sin far. Hun var 11. Hva gjorde du i 1984? Jeg var 22 og jobbet i bank. To år før flyttet jeg til Oslo. Det året flyttet jeg sammen med kjæresten i mitt første eide hjem. Jeg var voksen, plutselig. Det var godt, og fra toppen av blokka i Groruddalen så jeg ut over hele Oslo og synes Oslo var verdens beste sted. Elisabeth ble låst inne i en kjeller av sin far. Hun var 18.

Da jeg hadde sett den siste episoden av Sex and the City var jeg litt skuffet. Ikke fordi jeg har enorme forventninger til amerikansk tv-underholdning, fordi jeg syntes Carrie burde holdt seg til Baryshnikov eller at Charlotte hadde fortjent en penere ektemann. Men rett og slett fordi serien parkerte de single heltinnene i hvert sitt parforhold, dvs. gjenopprettet den universelle orden hvor vakre, vellykkede kvinner ikke kan leve livet sitt uten en mann ved sin side.

Eksamenstida kommer for mange uforberedte studenter som noe veldig uoverkommelig og genererer mye stress. Dette resulterer i lite søvn, mye krampelesing og dårlig ånde. Denne stressmodellen er den vanligste i Norge. En annen måte å reagere på er resignasjonsmodellen. Studenten tar her, som en overlevelsesmekanisme, avstand fra stoffets relevans.

Hva kan jeg si om ytringsfrihet? Jeg står jo bare i fare for å si noe alvorlig galt! Et sted på veien mot ytringsfrihet, mens vi går tur på den smale skogstien og tenker på medienes funksjon i utgangspunktet; å informere, kommunisere og være som en slags samfunnets vakthund som tar tak i saker som ellers ville blitt børstet under teppet, finnes det nemlig også et farlig sted nær den smale stien, en skummel avstikker som vi helst bør unngå. Vi møter den et sted på den andre siden av streken. Der bor nemlig den dårlige presseskikken. Roter du deg vekk dit, blir du sett på som etisk uansvarlig. Da vil kanskje ingen høre på deg igjen. Dårlig etikk, en skummel ulv. Men hva med ytringsfriheten? Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet? Skal vi avlyse reisen til ytringsfriheten, bare fordi vi står i fare for å bli stukket av en mygg?

Jeg er litt ambivalent mht hva jeg egentlig synes om Kristin Vallas Muskat. Og disse motstridende følelsene overfor en og samme fortelling får meg til å vingle. En ganske kjent vårfølelse fra den gang jeg som ivrig 12-åring sjanglet ut på veien med en skinnende ny, blå og alt for stor sykkel. Det føles litt sånn virrete. Og den litt hjelpesløse følelsen av å bli dratt brått fra side til side av krefter man ikke helt har kontroll over. Kan hende er det nettopp våren som gjør meg mottakelig for svulmende kjærlighetshistorier. For fuglene synger og knoppene skyter. I’m in the mood. Og det er akkurat det som får meg til å tvile litt på meg selv, for denne boka er… ja, for å være helt ærlig så er den litt vel svulstig. Litt sånn som når Ari Behn uttaler seg om noe. Det blir fort litt mye.

I Faïza Guènes Kiffe kiffe i morgen blir vi kjent med Doria som er femten år og bor i en forstad til Paris. Moren er analfabet og periodevis uten jobb. Faren er reist tilbake til Marokko for å gifte seg med en yngre kvinne - og få den sønnen han hele tiden har ønsket seg. Dette er et lett slentrende, men ikke uhøytidelig portrett av en ung jente med innvandrerbakgrunn. Romanen byr på en innside-skildring fra et miljø som i den siste tiden har vært gjenstand for flere avisreportasjer enn skjønnlitterære skildringer. Det er ingen dyptpløyende analyse eller politisk roman, men den gir et innblikk i en ung jentes tilværelse. Med vekt på det som er spesielt for det miljøet hun vokser opp i, men også med fokus på hva som gjør henne til en ganske vanlig tenåring med hverdagens sorger og gleder. Og ikke minst: dagdrømmer.

Dette er en tankerekke som er fiks ferdig i hodet mitt, men som jeg — år etter år etter år, for faen — ikke finner ord til. Det blir for ekstremt. Det blir for tamt. For tullete, for snilt, for hemningsløst, for vilt. Det blir ravende galskap eller en lettbent spøk uten at det er ment å være noen av delene.
Det er bitende ironisk, for det er nettopp dette strebendet etter balanse jeg av og til vil til livs.

Tilbake i hjembyen, som også er byen med de tunge skyene og den våte bakken, med fjell på alle kanter og små særegenheter som bare finnes her, med de nyutsprungede karseblomstene og rodhondendronbuskene på størrelse med lastebiler, byen med alle de tyngste tankene og menneskene jeg nærer en dyp kjærlighet for.

Hver vår forsøker jeg om mulig å ta noen våkenetter i sauefjøset. Jeg er med på lamminga. Noen ganger må jeg være jordmor, men for det meste bare administrer jeg det hele. Det betyr at sauer som skal lamme får sin egen lille plass. Vanligvis går sauene i store binger. Under lammingen deles disse opp med lemmer. Det skjer ikke før søya viser tydlige tegn til å lamme. Først da skiller jeg av.

- Hei. Eg har sprøkke i kveld.
Hulkegråt.
- Eg er så redd for at eg skal gå ut. Og eg sit her med den jævla dunken.
- Schjønnar du?

—–

- Eg sa no skal me skilles, og no skal du få sannheten fordi eg er så bedugget. så eg sa…
Røykepause.
- Når min elskede far var død sa han at no kan me leva. Nei, no e da slutt tenkte eg då og sånn vart det.
HIKK.
- For eg elska han over alt på denne jord. Eg va så glad i han.
- La oss sei at bror din døydde og eg døydde og du kan aldri setja deg inn i det for du har ikkje opplevd det.

I tillegg til Den Eldste, Christopher Paolinis oppfølger til Eragon, som skulle bli bursdagsgave til Lillebror, kjøpte jeg bare en bok på Mammutsalg i år. Nick Hornbys Fritt Fall. Jeg har aldri lest noe av Nick Hornby før. Jeg har sett filmatiseringen av Gutter er gutter, og likte den svært godt, men det teller på en måte ikke. I en bok er det Nick Hornby som forteller meg en historie, i en film er det noen andre som forteller meg Nick Hornbys historie, og de forteller det helst fra sin synsvinkel. Jeg er veldig glad i å se historier fra andres synsvinkler, men aller best liker jeg likevel forfatterens versjon av sin egen historie.

Det gjør tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla også!

Kun for å terge Jens & co!

- De rødgrønne har sviktet de fattige, sier Gerd-Liv Valla.

10 år for sent ute, Valla!

Som gjorde ingenting for de fattigste da hun satt som LO-leder, og leiet Jens rundt Sognsvann.

Like resolutt som de rødgrønne åpnet strandlinjen på Bygdøy, skulle de 0gså ha utryddet fattigdommen, slik de lovet på Soria Moria!

Men de rødgrønne tar en Bondevik (KrF).

Bondevik kom også til makten ved å love mer hjelp til landets fattigste. Men Bondevik og KrF sviktet!

Under tittelen “Gullmedalje for tverrfaglig vitenskap” skriver Universitetsavisa om en førsteamanuensis ved NTNU som har fått en utmerkelse: “Med medaljen i ekte gull følger et beløp på 30.000 dollar, og tildelingen finner sted på et slott i Wales i juli” og “Bak tildelingen står Santilli-Galilei Association, en nyopprettet organisasjon med hovedsaklig matematikere og fysikere, understøttet av industriinteresser.”

Jeg kan forstå at Universitetsavisa har kvidd seg litt for å sjekke hva slags organisasjon dette er, og de må ha kvidd seg for å skrive det de fant.

Kina har en ny generasjon ledere som vil folkets beste. Blant annet har ingen regjering, knapt nok i historien, gjort så mye for å bekjempe fattigdom som den kinesiske. Likevel vil mange boikotte landet.

Vestens problemer med Kina:

- Kinas utenrikspolitikk

Kina handler med tvilsomme regimer, som Zimbabwe, Sudan og Burma, noe som fucker opp vestlige boikotter. I vesten tolkes dette lett som ondskap og maktposisjonering. Kinesernes holdning er at de ikke vil blande seg inn i innenriks forhold i andre land.